Jeg er så stolt av denne hunden, og enda mer glad i henne. Marta er den godeste hunden jeg vet om, snillheten hennes tar nok aldri slutt.
Marta kom inn i livet mitt når jeg mistet Chanel. Å miste Chanel var noe av det jævligste jeg har vært med om, hun og jeg hadde en unik psykisk relasjon. (Hun leste meg som en åpen bok, og var den i verdens som virkelig forstod meg. - Mange tenker sikkert nå: men Dexter er jo gullgutten. Og ja, det er han. Men med han har jeg vært så heldig å få den følelsesmessige relasjonen med, han elsker meg over alt i hele verdens, og jeg er hans lykkepille og han min.) Når jeg mistet Chanel var gode råd dyre, og jeg gjør som bestandig i dårlige perioder. Kjører på, smører på meg et lite smil, og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vann. Så jeg dro på sporprøve med Tikila helgen etter Chanels død. På vei hjem ringer Vanja meg, hun hadde vært i Sverige og sett Marta, og hun hadde fått med seg at Marta skulle ut til forvert. Min første reaksjon var neeeei, jeg måtte jo ha valp. Men nysgjerrigheten i meg, og jeg er veldig nysgjerrig, fikk meg til å gå inn og studere den lille søte brunfisen. Og hun var jo verdens søteste. Jeg falt helt for henne, i tillegg hadde hun en spennende stamtavle, og Kylie var hennes mor. Under Tikilas fødsel etter de 3 svart/hvite kom så sa jeg det til mamma og Vanja at kom det ingen brun/hvit tispe til meg så ville jeg ha en etter Kylie. Like etter kom Chanel, men sannelig fikk jeg en tispe etter Kylie med tiden også. Jeg sendte Helene mail å forhørte meg om Marta, og om hun kunne tenke seg å selge henne til meg, og jeg fikk en så utrolig trivelig mail tilbake om at ja det kunne jeg. Jeg er evig takknemlig!!
Og slik ble Marta en del av livet mitt og flokken min. <3
Marta og jeg har bodd i Trondheim, Torsby og Verdal sammen. Når jeg studerte i Trondheim var Marta med, og vi kjørte tog frem og tilbake. Det funket suverent, hun er uten tvil verdens enkleste hund. Når jeg i sommer skulle hjem fra Mo i Rana måtte vi igjen ta tog, da jeg fikk akutt lyst på mat så satte jeg igjen hundene i "BLI" i setet og gikk to vogner lengre frem for å kjøpe mat, gikk deretter tilbake til plassen min og der lå Marta og Dexter sovende. Hun som satt over gangen for oss hadde med en valp på 5 mnd og hun var over seg over mine to som bare lå igjen der når jeg gikk, mens hennes valp prøvde iherdig å ta kontakt med dem. Det er Marta (og Dexter) i et nøtteskall. Naturlig lydig og så enkel.
Marta har en spesiell og morsom karakter. Hun gjør seg til på gulvet, fjaser og lager lyder. Hun er ikke spesielt leken med mennesker og hunder, men gjør det meste for en matbit. Hun er beyond matgal. noe som har ført lydigheten til ville dimesjoner ved hjelp av klikker.
Marta har aldri vært avhengig av meg på samme vis som de andre hundene. Men under hennes siste drektighet så skjedde det noe der. Fra å være en typisk fotende-hund ble hun en underdyna i armkroken-hund. Og jeg synes det er herlig, for jeg er akkurat like avhengig av dem som de av meg.
Marta er hunden jeg kan sette igjen hvor som helst (til og med i en barnehage), slippe inn til hvilke dyr og flokker som helst, og gjøre hva som helst med. Jeg er 200 % sikker på den hunden i alle situasjoner. Foruten om innpåslitne hannhunder som prøver å voldta henne så har jeg aldri sett henne løfte leppa, hun er bare god min lille frosk.
Jeg hadde egentlig ikke planer om å parre henne i vår, men pga at hun forskjøv løpetiden med en måned så ombestemte jeg meg i håp om å få noe ut av sommeren sammen med Mart. Og jeg vil absolutt si jeg lyktes. Først og fremst fikk jeg 9 nydelige valper, og et enda bedre forhold til Marta. Også fikk vi tid til å trene og kose oss sammen, hele sommeren. Hun kom i kondisjon så hun kunne bli med til Finland, hvor Renate viste henne fram til Cert og CACIB. Og nå når vi har klart jaktanleggsprøven har hun fått to nye titler.
At vi skulle klare jaktanleggsprøven var jeg usikker på. Men om hun jobbet like godt på søket som i skogen så ville hun klare det uten tvil. Hun jobber supergodt i skogen, og er så fokusert og interessert i vilt. Men på en prøve der jeg skal kreve det av henne er noe helt annet, og Marta er underdanig, så å kreve for mye av henne gjorde til at hun meldte seg ut før. Men ikke nå lenger :) HURRA! Men det var likevel en stor lettelse når hun apporterte anden inn til land, med det samme besto hun BK for hun har en fantastisk flott egenskap med at viltet skal reddes laaaangt oppå land, så hun slipper det ikke i vannkanten som de fleste. Dette har Cruz arvet, takk og lov. Men landapporten tok hun ikke med hjem, derav 38 poeng. Men 8 av 10 på vannapport, og 15 av 20 på søket tror jeg.
Neste mål for oss nå er vilsporchampionatet. Vi har prøvd oss på et par konkurranser i år, men vi har et problem. Marta går spor, men mine spor. Hun går ikke blodspor, derfor blir det stopp etter noen hundre meter. Men da har vi noe å øve på :)
Men nå orker jeg ikke mer. Men konklusjonen er altså: Marta er en superfantastisk hund som jeg nyter å ha i flokken min. Jeg er bare så glad for den hunden!
Marta kom inn i livet mitt når jeg mistet Chanel. Å miste Chanel var noe av det jævligste jeg har vært med om, hun og jeg hadde en unik psykisk relasjon. (Hun leste meg som en åpen bok, og var den i verdens som virkelig forstod meg. - Mange tenker sikkert nå: men Dexter er jo gullgutten. Og ja, det er han. Men med han har jeg vært så heldig å få den følelsesmessige relasjonen med, han elsker meg over alt i hele verdens, og jeg er hans lykkepille og han min.) Når jeg mistet Chanel var gode råd dyre, og jeg gjør som bestandig i dårlige perioder. Kjører på, smører på meg et lite smil, og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vann. Så jeg dro på sporprøve med Tikila helgen etter Chanels død. På vei hjem ringer Vanja meg, hun hadde vært i Sverige og sett Marta, og hun hadde fått med seg at Marta skulle ut til forvert. Min første reaksjon var neeeei, jeg måtte jo ha valp. Men nysgjerrigheten i meg, og jeg er veldig nysgjerrig, fikk meg til å gå inn og studere den lille søte brunfisen. Og hun var jo verdens søteste. Jeg falt helt for henne, i tillegg hadde hun en spennende stamtavle, og Kylie var hennes mor. Under Tikilas fødsel etter de 3 svart/hvite kom så sa jeg det til mamma og Vanja at kom det ingen brun/hvit tispe til meg så ville jeg ha en etter Kylie. Like etter kom Chanel, men sannelig fikk jeg en tispe etter Kylie med tiden også. Jeg sendte Helene mail å forhørte meg om Marta, og om hun kunne tenke seg å selge henne til meg, og jeg fikk en så utrolig trivelig mail tilbake om at ja det kunne jeg. Jeg er evig takknemlig!!
Og slik ble Marta en del av livet mitt og flokken min. <3
Marta og jeg har bodd i Trondheim, Torsby og Verdal sammen. Når jeg studerte i Trondheim var Marta med, og vi kjørte tog frem og tilbake. Det funket suverent, hun er uten tvil verdens enkleste hund. Når jeg i sommer skulle hjem fra Mo i Rana måtte vi igjen ta tog, da jeg fikk akutt lyst på mat så satte jeg igjen hundene i "BLI" i setet og gikk to vogner lengre frem for å kjøpe mat, gikk deretter tilbake til plassen min og der lå Marta og Dexter sovende. Hun som satt over gangen for oss hadde med en valp på 5 mnd og hun var over seg over mine to som bare lå igjen der når jeg gikk, mens hennes valp prøvde iherdig å ta kontakt med dem. Det er Marta (og Dexter) i et nøtteskall. Naturlig lydig og så enkel.
Marta har en spesiell og morsom karakter. Hun gjør seg til på gulvet, fjaser og lager lyder. Hun er ikke spesielt leken med mennesker og hunder, men gjør det meste for en matbit. Hun er beyond matgal. noe som har ført lydigheten til ville dimesjoner ved hjelp av klikker.
Marta har aldri vært avhengig av meg på samme vis som de andre hundene. Men under hennes siste drektighet så skjedde det noe der. Fra å være en typisk fotende-hund ble hun en underdyna i armkroken-hund. Og jeg synes det er herlig, for jeg er akkurat like avhengig av dem som de av meg.
Marta er hunden jeg kan sette igjen hvor som helst (til og med i en barnehage), slippe inn til hvilke dyr og flokker som helst, og gjøre hva som helst med. Jeg er 200 % sikker på den hunden i alle situasjoner. Foruten om innpåslitne hannhunder som prøver å voldta henne så har jeg aldri sett henne løfte leppa, hun er bare god min lille frosk.
Jeg hadde egentlig ikke planer om å parre henne i vår, men pga at hun forskjøv løpetiden med en måned så ombestemte jeg meg i håp om å få noe ut av sommeren sammen med Mart. Og jeg vil absolutt si jeg lyktes. Først og fremst fikk jeg 9 nydelige valper, og et enda bedre forhold til Marta. Også fikk vi tid til å trene og kose oss sammen, hele sommeren. Hun kom i kondisjon så hun kunne bli med til Finland, hvor Renate viste henne fram til Cert og CACIB. Og nå når vi har klart jaktanleggsprøven har hun fått to nye titler.
At vi skulle klare jaktanleggsprøven var jeg usikker på. Men om hun jobbet like godt på søket som i skogen så ville hun klare det uten tvil. Hun jobber supergodt i skogen, og er så fokusert og interessert i vilt. Men på en prøve der jeg skal kreve det av henne er noe helt annet, og Marta er underdanig, så å kreve for mye av henne gjorde til at hun meldte seg ut før. Men ikke nå lenger :) HURRA! Men det var likevel en stor lettelse når hun apporterte anden inn til land, med det samme besto hun BK for hun har en fantastisk flott egenskap med at viltet skal reddes laaaangt oppå land, så hun slipper det ikke i vannkanten som de fleste. Dette har Cruz arvet, takk og lov. Men landapporten tok hun ikke med hjem, derav 38 poeng. Men 8 av 10 på vannapport, og 15 av 20 på søket tror jeg.
Neste mål for oss nå er vilsporchampionatet. Vi har prøvd oss på et par konkurranser i år, men vi har et problem. Marta går spor, men mine spor. Hun går ikke blodspor, derfor blir det stopp etter noen hundre meter. Men da har vi noe å øve på :)
Men nå orker jeg ikke mer. Men konklusjonen er altså: Marta er en superfantastisk hund som jeg nyter å ha i flokken min. Jeg er bare så glad for den hunden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar