Coco Line blogg: Valper, og litt triste greier

De tykke små valpene våre blir overraskende nok ikke tynnere med tiden. Herregud så feite de er! Den største er nok 900 gram nå, og de minste henger ikke så alt for langt bak. De er veldig jevne og fine i størrelse, og fortsatt tidenes roligste valper. Jeg plukker opp de, og vips så sover de i armene mine. Og jeg kan sitte i timesvis med en sovende valp i fanget, lykke!
I dag fikk Attina være med på tur, så da var vi borte fra valpene i 1 1/2 time totalt. Vi dro til Dina og gikk på åkeren så hundene fikk løpt og koset seg i 45 minutter før vi satte snuten innom butikken og videre hjem. Valpene hadde nok ikke merket vi var borte engang.
Attina bruker mesteparten av tiden utenfor kassen nå, og gutta våre har begynt å vise mer og mer omsorg for de små. Plutselig kan Cruz ligge i valpekassa og stelle valpene. Attina synes det er helt greit, og bryr seg ikke stort.
Vi hentet hjem 100 kg hundefôr idag, så vi får håpe vi klarer oss en stund nå. Marta og Wilma har dratt på juleferie, og hjemme har vi Attina, Dexter, Cruz og Dina. Og de syv små dvergene selvfølgelig.

Sammen med oss har vi ikke Tikila. Valpenes oldemor, og min første hund måtte forlate oss på mandag. Det var en svært tøff avgjørelse å ta, en av mine tøffeste. Men jeg var nødt til å tenke på Tikilas beste, og det var å la henne slippe. For å ta det hele fra starten. Tikila ville blitt 12 år i mars, hun var en særdeles sprek veteran. Hun hørte og så perfekt, og var med på alt! De litt lengre turene sleit hun litt med den siste tiden, men nå vet vi ikke hvor lenge hun har kjent på noe uten å gi signaler for det. For noen uker tilbake begynte hun å hoste av og til. Jeg tenkte "forkjølelse" og siden det var så sjeldent så tenkte jeg ikke mer over det. Plutselig over natten ble hun verre, og tirsdag i forrige uke ringte jeg veterinæren for da hadde pustet hennes blitt veldig dårlig. Utover dagen begynte jeg å ane at det var verre en først antatt, og jeg så for meg hjertesvik eller noe lignende. Men håpet var bare en lungebetennelse eller noe som satt fast i halsen. Hos veterinæren på onsdag ble hun undersøkt og hjertet hørtes takk og lov bra ut! Men lungene var ikke i orden. Så vi tok røntgen, og hun hadde lungene fulle av pleauravæske. Vi ble enige om å tappe, for å se om det var noen grunn til væsken, viss vi var heldige så var det bare et engangstilfelle... I påvente av ny veterinær til å tappe henne skrek jeg mine tapre tårer, og fra da har det nok blitt tårer for å si det sånn. Herregud så tøft det har vært! Men vertfall så tappet de flere liter væske, og de tok nye røntgenbilder. Jeg som jobber med røntgen er vant med bildene, og første som slo meg var tumoren som vistes på bildet. Sukk i hjertet mitt, det var ikke sånn mitt og Tikilas fantastiske eventyr skulle ende! De tok ultralyd og der vistes tumoren også. Når de var ferdige med rundene så fikk jeg endelig tilbake Tikila min, og da satt hun og logret i buret til meg når jeg kom *Tårer i øynene, og klump i halsen* Fantastiske Solveig ved Stjørdal Dyreklinikk mente det var forsvarlig å ta med Tikila hjem igjen. Pusten var blitt superbra etter at de hadde tappet lungene. De neste dagene prøvde vi å innfinne oss med at vi hadde Tikila på lånt tid, det er en følelse jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Man prøver å kose seg maks, men så slår frykten for å miste totalt inn... De siste dagene med Tikila var helt fantastiske (og slitsomme). Hun sprudlet slik hun bestandig gjorde. Hun hadde ikke smerter og gikk ikke på medisiner. Hun fikk spise akkurat hva hun ønsket, hun fikk springe løs på turer og være skikkelig bortskjemt. (Hun har vært bortskjemt hele sitt liv, men vi klarte sannelig å ta det opp enda et hakk). Jeg øynet lenge håpet om å få ha henne hjemme over jul, og for en lykke det ville vært. Men slik ble det ikke... Natt til mandag begynte hun å puste anstrengt igjen, og vi tok den vanskelige avgjørelsen i å la henne slippe.
Dette ble veldig langt, og trist! Så dere kan vell tenke dere hva jeg gjør nå. Huff!
Jeg skal prøve å skrive litt om Tikila og vårt liv sammen over nyttår. Tikila har faktisk hatt en viktig hovedrolle i halvparten av mitt liv, fra 13 til 25 år. Så nå føles det veldig tomt... og litt før tøft å begynne å mimre.

Men her kommer et bildedryss av valpene våre. Beklageligvis har jeg ikke vært så alt for flink til å ta fine bilder. Men jeg tror dere forstår hvorfor...