Coco Line is Catching Fire...

...eller en liten vilter valp med samme navn.
Siden forrige innlegg ble mottatt så godt så ønsket Cruz seg et tilsvarende innlegg.

Etter at jeg fikk Dex i hus kan jeg ikke si annet enn at jeg elsker hannhunder! Og siden jeg hadde en super deleier til å beholde ei tispe så hadde jeg faktisk muligheten til å beholde en gutt i kombinasjonen etter verdens beste Mart og Dex. Marta er verdens godeste hund og Dexter er jo hjertet mitt, noe som gjorde det vanskelig og ikke beholde en gutt når sjansen bød seg. Fødselen startet tidligere enn planlagt, og den 18 mars ble en dag jeg aldri glemmer... Blokkingen startet klokken 03 på natten, klokken 10 hadde hun temp. fall og klokken 20 så første valpen dagens lys. En hyperfeminin liten tispe som fikk navnet Cava. Deretter gikk det tre timer før neste valp kom, og da kom det en kraftig kort plugg med kort hals, og et rejelt snuteparti. Jeg trengte ikke snu han på ryggen for å se kjønnet, gutten fikk navnet Cruz.
Jeg likte hodet til Cruz hele veien, og lårene. Men første gang jeg virkelig oppdaget han så var han 3,5 uke gammel. Jeg stilte opp knøttet og der sto han støtt som et fjell.

Cruz 3,5 uker gammel.

Etter det så lå han som en liten favoritt i bakhodet. Og selv om jeg ikke ville slå fra meg hans tre brødre så sa en stemme i bakhodet: dette er valpen min. Cruz stakk seg ikke ut på noe vis i søskenflokken. Verken en av de feigeste eller tøffeste, han var bare med på det som skjedde hele tiden. Og han var IKKE en kosete valp, det var unødvendige greier.
Han var den tykkeste valpen i kullet, og så ut som en liten bulldoser. Men likevel så søt!
Tiden suste i vei og jeg ble mer og mer kjær i lille Cruz. Jeg hadde det klart på forhånd at han skulle hete Catching Fire - tatt fra filmen Hunger Games. Til daglig skulle han hete Pheonix. Men jeg kunne jo ikke gi Cruz et annet navn en Cruz, han er jo min lille Cruzi, Cruzo, Cruzifix +++. Så derfor ble det Cruz Pheonix, (Pheonix navnet måtte han få selv om det ikke blir brukt.)

Etter mitt Los Angeles opphold fikk jeg tilbake en valp som hadde nytet en herlig ferie hos Tone Pernille og familien. Valpen hadde vært en terrorist, leken og med masse energi. Noe jeg ikke skjønner med tanke på hvem faren er. Jeg fikk hjem en valp jeg opplevde som rolig, men nå begynner jeg å forstå hva Tone Pernille siktet til.
Cruz har sin mors rolige vesen, og han kan ikke dra i bånd. For en fantastisk egenskap. Men han har også arvet sin mors fantastiske egenskap til å smiske seg til ting. Å si nei til den valpen er umulig, man begynner bare å le tilslutt og valpen får igjennom det meste.
Men han har også fått sin fars utholdenhet og den irriterende gode egenskapen til å ladde batterier med en gang de legges i bur eller lignende. Så her holder vi ikke igjen når det kommer til lange skogturer. Og gutten jakter! Han tok opp sin første storfugl like før han ble 6 mnd. gammel.
Her hjemme er det oftest Dexter han henger etter, men damene må være med på lek og moro de også. Cruz elsker nye mennesker og dyr. Andre valper skal helst lekes med, men store hannhunden er favoritten. Da starter han med å slikke lepper, før han ligger langflat i underkastelse. Deretter skal det lekes. Med mennesker er han likedan. Jeg har aldri hatt en hund som står helt i ro når dommeren går over han i så ung alder før. Men Cruz står som en prest, og når dommeren kommer bort får de fort en nuss fra han. Han er så trygg og god den valpen.
Eksteriørmessig så liker jeg han veldig godt. Han har mye som tiltaler meg og jeg er veldig spent på hans utvikling videre. Vi har allerede fått tid til å gå noen spor, og den valpen er så rar! Han har forstått hele greia med å gå et spor, men ikke hvorfor vi går et spor. Vi går jo for å finne viltet, altså skanken. Men hva gjør Cruz når han finner skanken? Jo han tar den med seg og graver den ned! Deretter gravde han ned godbiten sin sist gang, men det tror jeg ikke han gjør nå, han har nemlig blitt et matvrak på linje med sine foreldre. Vilt apporterer han spontant, og vannapport er nok det morsomste han driver på med. Da går han rolig ut i vannet, apporterer, svømmer inn til land og går 5-10 meter opp på lang før han legger den ifra seg. Raring altså! Men så god :)
Men nå synes faktisk Cruz at vi kan gjøre noe annet, for nå går han løs på hånden min for å få kontakt. (og der gikk han over til å vaske Tikilas øre).
Dere fikk nå vertfall en smakebit på hvem Cruz er. Vi har ikke så mange mål for fremtiden ennå, men noen championater er vi interesserte i å få til etterhvert, og så må vi få gode helseresultater på gutten.
Men for nå skal Cruz få være en valp som koser seg og utvikler seg til å bli en trygg og fin gutt :)

Zimply My Marta

Jeg sitter på nattevakt og tenker... Og mine tanker går til verdens herligste lille smilende brunfis, nemlig Marte-mini. Så jeg tenkte jeg skulle skrive et lite blogginnlegg om henne.

Jeg er så stolt av denne hunden, og enda mer glad i henne. Marta er den godeste hunden jeg vet om, snillheten hennes tar nok aldri slutt.
Marta kom inn i livet mitt når jeg mistet Chanel. Å miste Chanel var noe av det jævligste jeg har vært med om, hun og jeg hadde en unik psykisk relasjon. (Hun leste meg som en åpen bok, og var den i verdens som virkelig forstod meg. - Mange tenker sikkert nå: men Dexter er jo gullgutten. Og ja, det er han. Men med han har jeg vært så heldig å få den følelsesmessige relasjonen med, han elsker meg over alt i hele verdens, og jeg er hans lykkepille og han min.) Når jeg mistet Chanel var gode råd dyre, og jeg gjør som bestandig i dårlige perioder. Kjører på, smører på meg et lite smil, og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vann. Så jeg dro på sporprøve med Tikila helgen etter Chanels død. På vei hjem ringer Vanja meg, hun hadde vært i Sverige og sett Marta, og hun hadde fått med seg at Marta skulle ut til forvert. Min første reaksjon var neeeei, jeg måtte jo ha valp. Men nysgjerrigheten i meg, og jeg er veldig nysgjerrig, fikk meg til å gå inn og studere den lille søte brunfisen. Og hun var jo verdens søteste. Jeg falt helt for henne, i tillegg hadde hun en spennende stamtavle, og Kylie var hennes mor. Under Tikilas fødsel etter de 3 svart/hvite kom så sa jeg det til mamma og Vanja at kom det ingen brun/hvit tispe til meg så ville jeg ha en etter Kylie. Like etter kom Chanel, men sannelig fikk jeg en tispe etter Kylie med tiden også. Jeg sendte Helene mail å forhørte meg om Marta, og om hun kunne tenke seg å selge henne til meg, og jeg fikk en så utrolig trivelig mail tilbake om at ja det kunne jeg. Jeg er evig takknemlig!!
Og slik ble Marta en del av livet mitt og flokken min. <3
Marta og jeg har bodd i Trondheim, Torsby og Verdal sammen. Når jeg studerte i Trondheim var Marta med, og vi kjørte tog frem og tilbake. Det funket suverent, hun er uten tvil verdens enkleste hund. Når jeg i sommer skulle hjem fra Mo i Rana måtte vi igjen ta tog, da jeg fikk akutt lyst på mat så satte jeg igjen hundene i "BLI" i setet og gikk to vogner lengre frem for å kjøpe mat, gikk deretter tilbake til plassen min og der lå Marta og Dexter sovende. Hun som satt over gangen for oss hadde med en valp på 5 mnd og hun var over seg over mine to som bare lå igjen der når jeg gikk, mens hennes valp prøvde iherdig å ta kontakt med dem. Det er Marta (og Dexter) i et nøtteskall. Naturlig lydig og så enkel.
Marta har en spesiell og morsom karakter. Hun gjør seg til på gulvet, fjaser og lager lyder. Hun er ikke spesielt leken med mennesker og hunder, men gjør det meste for en matbit. Hun er beyond matgal. noe som har ført lydigheten til ville dimesjoner ved hjelp av klikker.
Marta har aldri vært avhengig av meg på samme vis som de andre hundene. Men under hennes siste drektighet så skjedde det noe der. Fra å være en typisk fotende-hund ble hun en underdyna i armkroken-hund. Og jeg synes det er herlig, for jeg er akkurat like avhengig av dem som de av meg.
Marta er hunden jeg kan sette igjen hvor som helst (til og med i en barnehage), slippe inn til hvilke dyr og flokker som helst, og gjøre hva som helst med. Jeg er 200 % sikker på den hunden i alle situasjoner. Foruten om innpåslitne hannhunder som prøver å voldta henne så har jeg aldri sett henne løfte leppa, hun er bare god min lille frosk.
Jeg hadde egentlig ikke planer om å parre henne i vår, men pga at hun forskjøv løpetiden med en måned så ombestemte jeg meg i håp om å få noe ut av sommeren sammen med Mart. Og jeg vil absolutt si jeg lyktes. Først og fremst fikk jeg 9 nydelige valper, og et enda bedre forhold til Marta. Også fikk vi tid til å trene og kose oss sammen, hele sommeren. Hun kom i kondisjon så hun kunne bli med til Finland, hvor Renate viste henne fram til Cert og CACIB. Og nå når vi har klart jaktanleggsprøven har hun fått to nye titler.
At vi skulle klare jaktanleggsprøven var jeg usikker på. Men om hun jobbet like godt på søket som i skogen så ville hun klare det uten tvil. Hun jobber supergodt i skogen, og er så fokusert og interessert i vilt. Men på en prøve der jeg skal kreve det av henne er noe helt annet, og Marta er underdanig, så å kreve for mye av henne gjorde til at hun meldte seg ut før. Men ikke nå lenger :) HURRA! Men det var likevel en stor lettelse når hun apporterte anden inn til land, med det samme besto hun BK for hun har en fantastisk flott egenskap med at viltet skal reddes laaaangt oppå land, så hun slipper det ikke i vannkanten som de fleste. Dette har Cruz arvet, takk og lov. Men landapporten tok hun ikke med hjem, derav 38 poeng. Men 8 av 10 på vannapport, og 15 av 20 på søket tror jeg.
Neste mål for oss nå er vilsporchampionatet. Vi har prøvd oss på et par konkurranser i år, men vi har et problem. Marta går spor, men mine spor. Hun går ikke blodspor, derfor blir det stopp etter noen hundre meter. Men da har vi noe å øve på :)
Men nå orker jeg ikke mer. Men konklusjonen er altså: Marta er en superfantastisk hund som jeg nyter å ha i flokken min. Jeg er bare så glad for den hunden!

The nordics! Dex og Mart, søtisene mine. Kjemien disse to har seg imellom er herlig. Jeg tror ikke det er mange andre tisper som tillater at hannhunden ligger i valpekassa og steller valpene på 2,5 uker.

Redder måka i land på jaktanleggsprøven, grepet var ikke godt men det holdt til godkjent BK.

Det ble ikke mange nye bilder her, for jeg har ikke så mange på den ny PCen.